1. Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde laget. Den sa
til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?»
2. Kvinnen
sa til slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen.
3.
Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise
av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø.»
4.
Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø!
5.
Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere
vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.»
6.
Nå
fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet – et
forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt. Så tok hun av frukten og spiste.
Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste.
7. Da
ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen
fikenblader og bandt dem om livet.
8.
Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale
kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i
hagen.
9.
Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?»
10.
Han
svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg
gjemte meg.»
11.
Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg
forbød deg å spise av?»
12. Mannen
svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg
spiste.»
13.
Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen
narret meg, og jeg spiste.»
14. Da sa Herren Gud til slangen: «Forbannet
er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal
du krype,og støv skal du spise alle dine levedager.
15. Jeg vil sette
fiiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme
ditt hode, men du skal ramme dens hæl.
16: Til kvinnen sa han: "Tungt vil
jeg gjøre ditt strev når du er med barn, med smerte skal du føde. Du skal
begjære din mann, og han skal herske over deg.
17.Og til mannen sa han: «Fordi du hørte på kvinnen og spiste av treet som jeg forbød
deg å spise av, er jorden forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg av
den alle dine levedager.
18. Den
skal la torn og tistel spire fram for deg, og du skal spise det som vokser på
marken.
19.
Med
svette i ansiktet skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden,
for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.»
20. Mannen kalte kvinnen Eva, for hun ble mor til alle som lever.
21.
Herren Gud laget klær av skinn til mannen og kvinnen og kledde dem.
22. Herren
Gud sa: «Se! Mennesket er blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det
nå ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever
evig!»
23.
Herren Gud sendte mennesket ut av Edens hage for å dyrke jorden, som det var
tatt av.
24.
Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene og det
flammende sverdet som svinges uten stans. De skulle vokte veien til livets tre.
(1. Mosebok, 3. kapittel. Det norske Bibelselskaps oversettelse fra 2011).
Utdrivelsen av paradiset
Da Adam var drevet ut av Edens hage, visste han at han hadde forbrutt seg. Han hadde forbrutt seg mot Guds lov, som bare hadde ett eneste forbud: Du skal ikke spise fruktene av kunnskapens tre.
[2] Han hadde spist av kunnskapens tre, han var blitt som Gud på den måten at han hadde evne til å skjelne mellom godt og ondt, og han var derfor dømt til å streve for maten resten av sitt liv. Riktignok var han fristet. Hans kone Eva hadde spist av kunnskapens tre først, og hun var igjen fristet av slangen. Det hjalp ikke. Adam hadde selv syndet. Han var dømt til å streve for maten all sin tid, og den samme dommen gjaldt hans etterkommere.
Overgangen fra firbent bevegelse til oppreist gange
Dette skjedde antagelig for noe
mer enn 4 millioner år siden.[3]
Sammen med oppreist gange
skjedde selvsagt endringer i bekkenet og dermed i fødselskanalen. Omtrent
samtidig ble hjernen større, og det kom til et punkt der hodets størrelse ved
fødselen truet med å overgå størrelsen på bekkenets fødselskanal. Der er vi
fortsatt, og mennesket har derfor en fødsel som er mer komplisert enn de fleste
dyr. Dette er altså ikke konsekvenser av valg mennesker har gjort, eller
konsekvenser av kunnskaper mennesket har utviklet, men en konsekvens av at vi
har blitt klokere og fått større hjerne, samtidig med at vi har begynt å gå
oppreist. Hva som kom først av disse, og hva som er vært årsaken til hva, er
vanskelig å finne klare svar på.
Overgangen fra ikke-tenkende dyr til tenkende menneske
Noen pattedyr og fugler kan bruke pinner og annet
som redskaper. Alle arter av menneskeaper har evne til å bruke og forme
redskaper. De utvikler også kulturer. Noen individer finner på nye måter å løse
problemer på., som deretter blir en del av gruppens handlingsmønster.[4]
Det er således ikke helt klart
hvor grensen egentlig går mellom tenking og ikke-tenking. Våre forfedre homo
erectus som bredte seg over nesten hele jorden, hadde kjennskap til bruk av ild.[5]
Det er ikke kjent hos noen dyrearter. Homo erectus var ikke lenger dyr, men
tidligmennesker. Våre nære slektninger neandertalerne (homo sapiens
neanderthalensis) var fullt utviklede mennesker med betydelige ferdigheter som
gjorde at de overlevde meget vanskelig klima under siste istid. De kjente
selvsagt til ild, og de begravde sine døde. Det gjør ingen dyr. Deres hjerne var
gjennomsnittlig større enn vår.[6]
Genetiske studier tyder på at neandertalerne og moderne mennesker bare helt
unntaksvis fikk avkom sammen, og det er en gåte hvorfor neandertalerne døde ut.
Det moderne mennesket utviklet seg i Afrika, antagelig for ca. 200 000 år siden.[7]
Fra omtrent 40 000 år siden var neanderthalerne borte, og det moderne mennesket
(cro magnon-mennesket, homo sapiens sapiensis) var så godt som enerådende.[8]
En gang (kanskje i forbindelse med en mutasjon, kanskje i forbindelse
med noen generasjoners utvikling av genetiske forutsetninger, kanskje gradvis
over mange generasjoner som en kulturell utvikling) oppsto evnen til å skille
mellom godt og ondt. Det betyr evne til å tenke seg om, evne til å vurdere
handlingsalternativer,og evne til innlevelse.
Fra da av var mennesket dømt til
evig frihet.
1. Mosebok tredje kapittel beskriver dette som at mennesket
foretok en handling som førte til at Gud straffet dem. At mennesket ble i stand
til å skjelne mellom godt og ondt og dermed ble lik Gud, og at Gud derfor
straffet dem ved å stenge dem ute fra Edens hage. Det er en poetisk og
gammelmodig måte å si det samme på. Menneskene ble på et tidspunkt i stand til å
velge mellom handlinger, ble klar over hva som var godt og ondt, og konsekvensen
var at de ikke lenger kunne leve i uskyldstilstanden, men var frie mennesker som
måtte stå til ansvar for sine valg. De kunne ikke vende tilbake til Edens hage,
dvs. de kunne ikke lenger komme tilbake til uskyldstilstanden. Gud – naturen –
tilværelsen – den uunngåelige konsekvensen av det å bli moralsk frie mennesker –
var det som brakte dem ut av den tilværelsen der de levde ansvarsløst.
Det er nok langt mer fruktbart å
se dette som en uunngåelig konsekvens enn å se det som en straff for en
forbrytelse. 1. Mosebok 3. kapittel har kanskje en logisk brist på dette
punktet. Det å kunne velge å spise av kunnskapens tre eller ikke, forutsetter i
alle fall en evne til å kunne velge å gjøre det som er forbudt eller å la det
være. Dette er uansett en del av det å skjelne mellom godt og ondt, men den
evnen innebærer nok i tillegg en evne til selv å sette opp reglene, noe som vel
i 1. Mosebok 3. kapittel egentlig først opptrer etter at mennesket har spist av
kunnskapens tre.
1. Mosebok 3. kapittel har nok rett når årsaken til at
menneskene forlot eller måtte forlate den paradisiske tilstanden legges på at vi
– eller Adam og Eva – spiste av kunnskapens tre. Det er vår intelligens, vår
tenkeevne, vår evne til å vurdere og dermed skille mellom godt og ondt, og
dermed våre tekniske framskritt, som har ført oss ut av Edens hage, altså ut av
en dyrisk, amoralsk, ateknologisk tilværelse der vi ikke bekymret oss for
morgendagen eller visste at vi skulle dø. Det å kunne tenke, det å kunne skille
mellom godt og ondt, det å stadig gjøre nye tekniske framskritt, har til dels
gitt oss en mer komplisert og strevsom tilværelse.
Det å spise av
frukten av kunnskapens tre førte til at Adam – og Eva – ble i stand til å
skjelne mellom godt og ondt. De ble i stand til å foreta vurderinger, gjøre
valg, tenke. Men før det da? Før det var de i en dyrisk amoralsk førtilstand
uten denne evnen. Eller i alle fall med en begrenset evne til å tenke. De var
som små barn. De kunne ikke selv vurdere hva som var rett og galt, men måtte
forholde seg til det ene budet Gud hadde stilt opp for dem.
Før syndefallet var de bare i
stand til å kunne vurdere om de skulle eller ikke skulle følge Guds bud. De
hadde ikke selv evnen til å vurdere grunnlaget for dette budet. Nietzsche skrev
i 1882 ”Gud er død”,[9]
altså at Gud og Guds bud ikke lenger kunne brukes som en allmenn og universell
begrunnelse for moralske valg.[10]
Enhver var prisgitt sin egen vurdering og kunne ikke lenger lene seg til det
folk flest eller religiøse autoriteter regnet som rett og riktig. Sett fra den
vinkelen var Nietzsche noe sent ute med sin påpekning. Allerede ved syndefallet,
da mennesket ble lik Gud og ble i stand til å skjelne mellom godt og ondt, var
”Gud død”. I alle fall forutsetter 1. Mosebok 3. kapittel at mennesket hadde en
så stor grad av vurderingsevne og valgmulighet at det måtte stilles personlig
ansvarlig for et brudd på det ene bud Gud som den eneste og ytterste autoritet
hadde stilt opp.
Hvorfor plantet Gud kunnskapens
tre midt i hagen? Han kunne jo bare latt være. Eller kunne han det? 1. Mosebok
forteller riktignok om en universell skapergud som var før tiden og rommet. Det
beskrives ikke et hierarki av guder eller gudeliknende vesener som i de fleste
indoeuropeiske religionene.[11]
Det er én Gud som skaper alt. Denne Gud kommer ikke fra noe eller er skapt av
noe. Men det beskrives også en antropomorf Gud som handler, som blir sint, som
skifter mening, som ikke vet alt og må spørre seg fram i etterforskingen av det
som skjer i Edens hage. Dessuten hviler han og ser at det han har skapt, er
godt.[12]
En slik Gud kunne latt være å plante kunnskapens tre.
Guds vesen i en
strikt monoteistisk forstand blir mer komplisert. Hvis Gud er fullkommen og
uendelig og tidløs, kan han ikke velge noe som helst. Han kan bare gjøre det
fullkomne. Han kan bare skape en fullkommen verden. Dette hjelper oss ikke i en
eventuell tvil om Guds eksistens. Det kan like gjerne hevdes at Gud ikke finnes
fordi verden ikke er fullkommen, som at verden er fullkommen fordi Gud har skapt
den, men at vi som ufullkomne vesener ikke kan forstå den. En strikt og ekstrem
monoteistisk forståelse kan ikke tillegge Gud noen egenskaper. Gud er og har
alltid vært og vil alltid være. Gud kan ikke velge å skape eller å la være å
skape. Gud må gjøre det fullkomne. Gud opprettholder det skapte og kan la være å
opprettholde det, men kan ikke la være å opprettholde det skapte hvis det skapte
er fullkomment, som det må være hvis det er skapt av en fullkommen Gud. Sett i
et ekstremt monoteistisk perspektiv blir det på en måte noe uinteressant om det
er en personlig Gud eller et guddommelig prinsipp eller naturlover som styrer,
for den personlige Gud har likevel ikke noen handlingsfrihet, siden det
fullkomne er fullkomment. Spinoza er vel den eneste som har fulgt denne
tankerekken fullt ut.[13]
Dette problemet har ikke 1. Mosebok, som omtaler en handlende,
menneskelignende Gud. Innen det perspektivet gir det mening å stille spørsmålet
om hvorfor Gud valgte å plante dette treet midt i Edens hage. Det ga Adam og Eva
– altså menneskeheten – muligheten for å undre seg på om de skulle spise av
treet eller ikke, så å si kretse rundt det og enten til evig til la være å spise
av det, eller forsøke en eller gang. Eller de kunne ha latt det være, anse det
som uinteressant, la det gro igjen, glemme at det sto der. Kanskje ikke lenger
vite hvilket tre det var.
Gud hadde skapt mennesket. Han hadde åpenbart
skapt menneskene med evne til å være nysgjerrige og til å undre seg på hva som
hendte, for eksempel når de spiste fruktene av kunnskapens tre. Han hadde
utstyrt menneskene med evne til å være ulydige, og dermed også å være lydige,
men i alle fall evne til å foreta valg mellom disse mulighetene. Det er
vanskelig å se noen hensikt med å plante kunnskapens tre i Edens hage hvis det
ikke var at mennesket skulle spise av det. Det gir ingen mening å plante det for
å gi mennesket en evig undring over om det skulle spise av treet eller ikke,
eller å plante det for at det skulle glemmes. En evig undring vil ikke bli evig.
Før eller siden ville noen spise fruktene av kunnskapens tre. Det visste Gud
fordi han hadde skapt menneskene slik de var. Eller for å si dette noe mindre
poetisk: Menneskene hadde i seg den muligheten at de før eller siden ville nå
til en høyere erkjennelse og få ny kunnskap, på en slik måte at en dyrisk
uskyldstilstand ikke lenger var mulig, og at nye muligheter og ny kunnskap og ny
teknologi var uunngåelig. Historisk sett var også disse egenskapene kimen til at
noen undret seg over hvordan det var andre steder, slik at de forlot Afrika.[14]
Fra det øyeblikket mennesket hadde spist av kunnskapens tre, var det
alene. Fra det øyeblikket mennesket var kommet dit at det hadde forlatt den
dyriske uskyldtilstanden og nådd en erkjennelse av at det var menneske, at det
kom til å dø en gang og at dets handlinger fikk følger for andre, var det alene
med sine vurderinger og sin tvil og sitt ansvar.
Syndefall og arvesynd
1. Mosebok 3. kapittel er bl.a.
en beskrivelse av at mennesket ble et moralsk vesen, og at det måtte og må ta
konsekvensene av sine feilvurderinger og sine moralske valg. Likevel er denne
teksten blitt brukt og misbrukt til kristenhetens – største ansvarsfraskrivelse:
Arvesynden.[15]
Arvesyndsdogmet[16]
vil ha det til at nettopp Adams fall gjør mennesket skyldig. Menneskeheten er
blitt dømt til evig fortapelse. Mennesket har gjennom dette fallet fått – eller
arvet – en syndig natur. Det blir på en måte uinteressant at 1. Mosebok 1.
kapittel omtaler mennesket som skapt i Guds billede. Mennesket blir syndig i 3.
kapittel. Adam syndet. Han brøt med Guds bud. Han ble skyldig. Og Eva gjorde det
samme. Først.
Ja, Adam gjorde seg skyldig ved å bryte med Guds bud. Hvis
det finnes en eneste Gud som har skapt alt, og som oppstiller regler for hva man
skal og ikke skal gjøre, og man bryter det eneste forbudet Gud har stillet opp,
er dette sikkert å gjøre seg skyldig. Og Adams og Evas slekt har siden vært
avskåret fra å komme inn i Edens hage.
Allerede før syndefallet var
muligheten satt for å kunne velge å overholde eller ikke overholde budet. Etter
syndefallet – altså etter at menneskehetens tenkeevne var utviklet slik at
mennesket hadde muligheten for selv å vurdere hva som var rett og galt, altså at
mennesket var blitt et moralsk vesen – var muligheten satt for å stille opp
moralregler og å forholde seg til disse.
Når først muligheten var satt,
var mennesket i den situasjonen at det måtte forholde seg til ethvert
kunnskapstre det kom over. Enhver fristelse, enhver mulighet for å bli mer lik
Gud, enhver mulighet for å berike seg på andre bekostning, enhver mulighet for å
velge noe som ikke var riktig, enhver mulighet for å overse eller avvise
moralske bud, enhver mulighet for uforvarende å overtre moralske bud mennesket
selv anså for riktige. Alt dette har mennesket siden måttet forholde seg til.
Muligheten for å trå feil er så stor når mennesket har den valgfriheten det har,
at det neppe er mulig å leve som menneske uten å gjøre seg skyldig.
Men
det er et annet tema. Arvesyndsdogmet sier at mennesket er syndig. Fordi Adam
har syndet, fordi det er født inn i en syndig slekt, og fordi det har en syndig
natur.
I kristen litteratur brukes til
dels ordene skyld og synd om hverandre.[17]
Jeg forsøker her å holde dem noe fra hverandre, ved å snakke om skyld som
konsekvens av gale handlinger, mens synd har mer å gjøre med menneskets natur.
Det er to enkle, umodne måter å
forholde seg til sin skyld på:
1. Å hevde at intet er min skyld.
2. Å hevde at alt er min skyld.
Begge fratar mennesket for ansvar. Begge
disse måtene å forholde seg til sin skyld på, avviser enhver mulighet for å
kunne nyansere skylden og kunne ta et oppgjør med det man virkelig har gjort
feil, den skylden man virkelig har påtatt seg. Arvesyndsdogmet redder
menneskeheten på begge disse måtene. Intet er min skyld, fordi det egentlig er
Adams skyld. Og alt er min skyld fordi jeg er skyldig, med en syndig natur,
fordi jeg er et menneske. Arvesyndsdogmet gjør det derfor mulig for mennesket å
fraskrive seg ethvert personlig
Jeg har bevisst brukt termen ”mennesket”
ovenfor. Det er gangbart i forbindelse med en slik ansvarsfraskrivelse og en
slik understrekning av at man som menneske, som en del av menneskeslekten, er
slik og slik. Beskrivelsen av et personlig ansvar betinger bruk av termen
”mennesker”, for å betone at det handler om enkeltpersoner, om hvert enkelt
menneske.
Adam syndet. Kanskje ethvert annet menneske også gjør det. En
eller annen gang. Eller hele tiden. Men ikke ved fødselen. Ikke som spedbarn.
Ikke som ufødt. Mennesker synder ikke fordi Adam har syndet. Men fordi det er så
vanskelig å leve som menneske etter at vi mennesker har fått evnen til å skjelne
mellom rett og galt.
Arvesynden er ansvarsfraskrivelse. Hvis 1. Mosebok
3. kapittel er en glimrende poetisk beskrivelse av at menneskeheten fikk
intelligens og tenkeevne, og at de første tenkende, ansvarlige mennesker ble
skyldige, handler det samtidig om hvordan ethvert tenkende, ansvarlig menneske
blir skyldig, og om hvordan ethvert menneske i løpet av sin utvikling i løpet av
barndommen blir tilstrekkelig tenkende og ansvarlig til at det kan bli skyldig.
Hvis det tas som et utgangspunkt for tanken at Adams synd ikke gjorde
menneskeheten eller ethvert senere menneske syndig og skyldig, men at ethvert
menneske er ansvarlig både slik Adam var før syndefallet og slik han var etter
syndefallet, blir det ikke lenger mulig å anse seg for å ha en syndig natur
fordi Adam har syndet. Hvis jeg gjør meg skyldig i noe, er det fordi jeg gjør
meg skyldig i noe. Det er jeg som velger og jeg som handler. Det er jeg som
vurderer muligheter opp mot hverandre. Det er jeg som alene står ansvarlig for
mine handlinger. Det må føre til den tanken at jeg er født uskyldig, men at jeg
– jeg selv – på ett eller annet tidspunkt har gjort meg skyldig i noe. Hvis jeg
tar spørsmålet om jeg er skyldig eller ikke alvorlig, og anser meg som synder,
og ikke kan gjemme meg bak arvesynden, blir jeg stående naken. Sjelelig og
åndelig naken. Hvis arvesynden ikke eksisterer, må jeg ta mitt personlige ansvar
alvorlig.
Arvesyndsdogmet er ikke noen lettvint ansvarsfraskrivelse. Det
behøver ikke være lett å tro at man er evig fortapt fordi menneskeheten er
syndefull, eller at udøpte spedbarn er avskåret fra samvær med Gud, eller at man
har en djevelsk, syndig natur som man ikke på noen måte selv kan fri seg fra,
uansett hvor godt liv man lever. Det behøver ikke være noen god følelse, men det
fritar mennesker for det personlige ansvaret, som kan være enda vanskeligere og
vondere.
Overgangen fra nakent menneske til påkledt menneske
Ingen dyr bruker klær. Våre
dyriske forfedre brukte heller ikke klær. Gradvis ble klær tatt i bruk.[18]
Kanskje delvis som en form for pynt. Kanskje delvis som en form for tildekking
av nakenhet, slik 1. Mosebok 3. kapittel antyder. Kanskje delvis som
beskyttelse, for eksempel mot kulde, etter hvert som menneskene forflyttet seg
lenger fra ekvator, særlig nordover. Oppfinnelsen av klær var nok også
medvirkende til at våre forfedre ble i stand til å forflytte seg til områder som
var betraktelig kjøligere enn Afrika. Etter hvert ble klær brukt delvis som en
markering av status og tilhørighet.
De fleste steder der det var
varmt nok, var nakenhet fortsatt i lang tid det vanlige. Også enkelte kalde
steder langt fra ekvator, som på Ildlandet, var nakenhet vanlig inntil for få
hundre år siden.[19]
Både i antikken og i europeisk middelalder var nakenhet forholdsvis vanlig.[20]
Fortsatt er det isolerte menneskegrupper som ikke har tatt i bruk klær og som
derfor lever hele sitt liv nakne. Innføring av klær alle steder på jorden er
derfor et prosjekt som kanskje en gang fullføres, men det er enda ikke fullført.
I de fleste menneskelige samfunn i dag er bruk av klær det vanlige, slik at
nakenhet er et unntak. Det er bare i visse sammenhenger offentlig nakenhet anses
som naturlig og tillatelig. Forskjellige samfunn har litt forskjellige normer og
tradisjoner i forhold til både offentlig og privat nakenhet.
1. Mosebok
3. kapittel ble skrevet mens påkleddhet tross alt var det vanligste i sosiale
sammenhenger i ordnede samfunn, men fortsatt mens nakenhet var forholdsvis
vanlig.
ppreist gange førte til at underside ble forside, og
tvekjønnetheten ble derfor tydeligere. Den oppreiste gangen kom, slik det
framgår av det ovenstående, ca. 4 mill år før klær ble oppfunnet, og fra da av
gikk det et ukjent antall år før påkleddhet ble den vanlige måten å ferdes
sosialt på, noe som enda ikke er tilfelle over alt. Noen direkte sammenheng
mellom oppreist gange og innføring av klær er derfor vanskelig å finne.
Det er vanskelig å vite når tenkeevnen egentlig oppsto eller var fullt utviklet,
men kanskje treffer 1. Mosebok 3. kapittel noenlunde godt når det antydes
at menneskene gjennom å kunne tenke, ble klar over sin nakenhet og derfor noen
steder begynte å dekke seg til.
Seksualiteten ble ikke innført gjennom at
menneskene spiste av kunnskapens tre. Fra det øyeblikk flercellede organismer
byttet gener i forbindelse med reproduksjon, dvs. minst 500 mill år før våre
forfedre utviklet tenkeevnen, var seksualiteten oppfunnet, og dermed var
grunnlaget lagt for den artsutviklingen og den individuelle variasjonen som har
ført fram til at vi og alle de andre artene og enkeltorganismene er slik vi er i dag.[21]
I våre dager brukes fortsatt ”fikenblader”, dvs. klær som ikke har noen
funksjon som beskyttelse mot kulde eller solstråler, men primært som tildekking
av det som markerer forskjellen mellom kjønnene, for eksempel på badestrender.
På ett eller annet tidspunkt var menneskeheten kommet dit at nakenheten i visse
sammenhenger ble skamfull eller uakseptabel. Kanskje ble det på en eller annen
måte behov for å dempe de seksuelle signaler som kan gis i form av utildekkede
kjønnsorganer. Seksuelle signaler kan gis på utallige andre måter, og
utildekkede kjønnsorganer i seg selv har ikke nødvendigvis noen seksuell signalfunksjon.
1. Mosebok 3. kapittel handler altså ikke om at seksualiteten ble
innført eller oppdaget. Det ser heller ikke ut til at 1. Mosebok 3. kapittel
handler om overgangen fra nakne mennesker til påkledte mennesker. Det ser ut til
at det i hovedsak handler om at menneskene – eller noen mennesker - på et for
oss ukjent tidspunkt ble klar over at nakenheten kunne gi signaler eller være
uttrykk for noe som skulle eller burde skjules.
Overgangen fra samle- og jaktkultur til jordbrukskultur
Denne overgangen, som skjedde ca.
200 000 år etter at det moderne mennesket oppsto,[22]
kan være den viktigste av de overgangene som er omtalt i 1. Mosebok 3. kapittel.
Teksten er skrevet innen en jordbrukskultur, og kanskje er det overgangen til
yngre steinalder, altså innføringen av jordbruket, som skinner tydeligst gjennom
i beretningen. Igjen handler det om en uunngåelig – eller naturlig – konsekvens
av en i utgangspunktet svært nyttig oppfinnelse, nemlig jordbruket.
Mennesket ”spiste av kunnskapens tre”. Våre forfedre oppdaget at de kunne få
lettere tilgang på melk og kjøtt ved å holde husdyr fanget, særlig hvis de hadde
så store flokker av sau og storfe at de kunne drive avl og stadig få tilgang på
nye dyr. De oppdaget at hveten inneholdt verdifulle næringsstoffer. Når de
samlet inn hvete til omtrent samme tid, viste det seg at hveten tilpasset seg
dette og ble modent omtrent til samme tid, og veien var ikke lang til å så hvete
på egnede plasser. Også erter og ris var med i det første primitive jordbruket.[23]
Og dermed ble tilværelsen forenklet og et nytt paradis oppsto? Så langt
derifra. For det første fortsatte samle- og jaktkulturen omtrent uendret, slik
at det ble dobbelt arbeid. Fiske og fangst var fortsatt og er fortsatt viktige
næringskilder i mange land som driver jordbruk. Samling av sopp og bær og røtter
i naturen er fortsatt en aktivitet som drives, og som mange steder er en sentral
del av næringstilfanget
Jordbruk er et slit. Mennesket brukte sin
tenkeevne til å ”spise av kunnskapens tre” og utvikle jordbruket. Dette er den
mest omfattende og revolusjonære oppfinnelsen noen gang. Den har endret hele vår
tenkemåte. Den har endret landskapet. Den har endret bosettingen. Våre forfedre
ble bofaste og bygde hus på en helt annen måte. Denne opfinnelsen har endret den
sosiale strukturen. Fattigdom ble en mulighet som ikke hadde vært der tidligere.
Fordi rikdom ble en mulighet. Det var mulig å eie mange dyr eller et stort
landområde eller flere gårder. Jordbruket medførte en skjevhet i fordelingen av
ressursene. Dette prinsippet forandret seg ikke ved innføring av industri,
innføring av pengeøkonomi eller framvekst av byer. Det ble bare enda tydeligere.
Vi er fortsatt i den historiske perioden der skjevhet i fordeling av ressurser
preger verden.
Jordbruk er et slit. Det er alltid mulig å forestille seg
at det kan dyrkes mer, at mer kan pines ut av jorda, at flere utkantsområder kan
dyrkes opp, at det kan utvikles jordbruksprodukter som kan gi større avling.
Det var ikke nødvendig å arbeide
mye før landbruket ble funnet opp. Det kunne ikke produseres mer mat enn
ressursene tillot. Dermed ble det heller ikke produsert flere mennesker enn det
var ressurser til. Mye tyder på at Europas befolkningstetthet før jordbrukets
innføring var på kanskje 0,1 personer pr. km2,
altså at det måtte nokså store arealer til for å kunne mette en familie.[24]
Vi kan ikke her snakke om å ”brødfø”. Brød er en oppfinnelse som tilhører
landbruket. Det var først da landbruket kom, at mennesker kunne samle i lader og
legge seg opp rikdom, og først da ble det meningsfullt å eie mye. Mennesker som
har midlertidige boplasser og som flytter etter der viltet går foran, må ha få
eiendeler for å overleve.
Fra og med yngre steinalder er
det viktig å eie. Det gir status, det gir rikdom og det gir større sjanse for en
selv og avkommet til å overleve. Og det gir grunnlag for å formere seg i større
tempo. Det ser ut til at menneskeheten etter at landbruket ble innført, til
enhver tid har formert seg på grensen av – eller over grensen for - det som var
mulig å brødfø, og dermed også har måttet utnytte landsbruksmulighetene til det
ytterste. Mye tyder på at befolkingen økte til et sted mellom 5 og 10 mennesker
pr. km2
ved
innføringen av et primitivt jordbruk, altså at befolkingstettheten ble 50 til
100 ganger større.[25]
Det kunne bli mer mat av mer arbeid etter at landbruket ble innført, og dermed
har mennesket fra og med yngre steinalder arbeidet mye mer enn tidligere.
Mennesket har så å si spist sitt brød ”i sitt ansikts sved”.[26]
Med jordbruket kom sulten. Fortsatt sulter mennesker.
På forskjellige
måter har altså menneskehetens tilværelse blitt mer slitsom etter at
framskrittene har kommet, og det aller størst og mest avgjørende framskrittet er
fortsatt landbrukets innføring, altså overgangen yngre steinalder. Utviklingen
har riktignok ført til stadig større tekniske framskritt som til dels har spart
arbeid og redusert slit, og den har ført til at verden har blitt rikere på den
måten at i store deler av verden sulter ikke folk som er syke eller gamle, fordi
samfunnet har et overskudd på mat. Men det er også store deler av verden der
nesten alle må slite fortsatt, mens noen få tar for seg av overskuddet og er
rike. Så alt i alt har vi kommet oss ut av Edens hage for godt.
Livets tre
Gud plantet også et annet tre i
Edens hage, treet som gir evig liv (vers 22). Han var glad for at mennesket ikke
fant det treet og spiste av dets frukter. Den samme type spørsmål melder seg:
Hvorfor ble livets tre plantet? Så kan vi undre oss over hva som ville skjedd om
også det treets frukter var blitt spist.
Forfatterne av 1. Mosebok,
altså de menneskene som gjennom lang tid hadde formet de tankene som etter hvert
ble nedfelt skriftlig i denne beretningen, hadde i alle fall en forståelse av at
det på deres tid ikke var spist av fruktene av ”livsens tre”. De visste at de
ikke skulle leve evig. Denne korte henvisningene til livets tre kan kanskje være
uttrykk for at de hadde en intuitiv anelse om at det kan være en overgang som
fører til evig liv. Om dette er en riktig forståelse av hva de den gangen
tenkte, om dette på en eller annen måte er en riktig tanke, og hva denne
overgangen i så fall skulle være uttrykk for, er det ikke mulig å ha noen
formening om nå, siden vi enda ikke har spist av livets tre.
1. Mosebok som jødisk-kristen kanon
1. Mosebok 1,27 forteller at Gud
skapte mennesket i sitt bilde, til mann og kvinne, og 1. Mosebok 2,7 og 21-23
forteller at Gud skapte mannen av jordens muld og at han deretter skapte kvinnen
av hans ribben. Disse to skapelsesberetningene kan forstås slik at utviklingen
til menneske ikke har vært tilfeldig, men har vært styrt av Gud. Dette er et
spørsmål som ikke kan belyses vitenskapelig og som ikke berøres av
betraktningene ovenfor. Utviklingen kan beskrives, men om vi har blitt mennesker
ved tilfeldighet eller ved guddommelig inngripen, er et spørsmål som må
overlates til troen alene.
[2]
Første Mosebok 2, 17.
[3]
Dette har skjedd en gang for mellom ca. 10 og ca. 4 mill år siden. Det er få
fossile funn av våre mulige forfedre fra den mellomliggende perioden. Se:
Zimmer, C. 2006: Where Did We Come From? An Apple Press/Medison Press
Book. Det er betydelig usikkerhet/uenighet om hva som kan ha vært
drivkreftene bak utviklingen til oppreist gange. Se Schrenck, F. 1997: Die Frühzeit der Menschen. Der Weg zu Homo sapiens. En spennende
hypotese er at våre forfedre under en flere millioner år lang tørkeperiode
utviklet seg som vannlevende aper i det østlige Afrika, og dermed mistet
pelsen, fikk underhudsfett, svømmehud mellom fingrene, og videreutviklet en
oppreist gange. Så endret klimaet seg, og våre forfedre utviklet seg ikke
til fullstendige vanndyr, men levde videre på land i Afrika, med oppreist
gange, selvfølgelig med mørk hud. Teorien er framsatt av Elaine Morgan 1982:
The Aquatic Ape. Stein og Day Pub. og 1997: The Aquatic Ape
Hypothesis. Souvenir Press.
[4]
Richard Byrne 1995: The Thinking Ape. Evolutionary Origins of
Intelligence. Oxford University Press.
[5]
Schrenck, F. 1997: Die Frühzeit der Menschen. Der Weg zu Homo sapiens.
Aigner, M.: Prähistorie – ur- und Frühgeschichte. Ständige Erneuerung der
Modelle und Hypothesen über die Homo-Evolution.
http://www.pa-linz.ac.at/institut/gspb/Urgeschichte.PDF
[6]
Aigner, M.: Prähistorie – ur- und Frühgeschichte. Ständige Erneuerung der
Modelle und Hypothesen über die Homo-Evolution.http://www.pa-linz.ac.at/institut/gspb/Urgeschichte.PDF.
[7]
Y-kromosom-DNA kan brukes til å følge den mannlige linjen genetisk, mens
mitokondrie-DNA kan brukes til å følge den kvinnelige linjen genetisk. Disse
DNA-typene blandes ikke ved befruktning, slik at forandringer i disse
DNA-typene er utslag av mutasjoner, som siden følger alle etterkommerne av
kvinner som får den mutasjonen i sitt mitokondrie-DNA, og som følger alle
mannlige etterkommere av menn som får den mutasjonen i sitt Y-kromosom-DNA.
Med én mutasjon i gjennomsnitt på 10 000 år kan utviklingen følges over lang
tid. Disse genetiske sporene kan følges tilbake til en kvinne som levde i
Afrika for omtrent 200 000 år siden og som alle nålevende mennesker er
etterkommer etter. Det betyr ikke at det ikke fantes andre kvinner på den
tida, og den nevnte kvinnen har selvsagt hatt en mor, men de andre kvinnenes
slektslinjer er brutt på ett eller annet tidspunkt. Den mannlige linjen
møtes hos en mann for ca. 60 000 år siden, dvs. at alle nålevende menn
nedstammer fra ham. En oversikt over dette finnes i: Sykes, B. 2003: Evas
sju døtre. Pax A/S, Oslo. Originalens tittel: The Seven Daughters of
Eve. Se også Se: Zimmer, C. 2006: Where Did We Come From? An
Apple Press/Medison Press Book
[8]
Aigner, M.: Prähistorie – ur- und Frühgeschichte. Ständige Erneuerung der
Modelle und Hypothesen über die Homo-Evolution.
http://www.pa-linz.ac.at/institut/gspb/Urgeschichte.PDF..
9]
Friedrich Nietzshe 1882: Die Fröhliche Wissenschaft, avsnitt 108.
[10]
Det finnes også flere måter å forstå utsagnet ”Gud er død” på, som framgår
av dette sitatet fra Wikipedia: «Gud er død» er kanskje den mest siterte
frase fra Nietzsche. Frasen blir først invokert i Den glade vitenskapen, avsnitt
108 (Nye kamper) og i avsnitt 125 (Det gale mennesket), men finnes også, kanskje
mest poetisk, i prologen til Slik talte Zarathustra. Den er kanskje en av de
oftest diskuterte fraser i litteraturen fra 1800-tallet. Nietzsche trodde at det
er positive muligheter for mennesker uten Gud. Å oppgi troen på Gud åpner for
menneskets skapende evner å utvikle seg for fullt. Den kristne Guden, med hans
vilkårlige påbud og forbud, vil ikke lenger ha noen posisjon dersom menneskene
slutter å vende sine øyne mot et overnaturlig rike og begynner anerkjenne
verdien av denne verdenen.
[11]
Av de mange litterære henvisningene som kan gjøres, kan jeg peke på Iliaden,
det første kjente skjønnlitterære verk i Europa, skrevet ned omtrent 700 – 900
f. Kr., av en forfatter som er kjent som Homer. Norsk utgave i Eirik Vandviks
oversettelse, Det Norske Samlaget 1965. Iliaden omhandler grekernes beleiring og
til slutt storming av Troya (Ilios), der gudene oppfattes som høyst virkelige og
menneskelignende, og de griper til stadighet direkte inn i striden.
[12]
1. Mosebok 2.2.
[13]
Spinoza, B. 1677: Ethica ordine geometrico demonstrata. Svensk
oversettelse ved Alf Ahlberg: Etik, Daidalos, Göteborg, 1983. Första
delen, Om Gud.
[14]
Colin Refrew 1992: Den indoeuropeiske gåte. Arkeologi og språk, Pax Forlag
A/S, Oslo. Oversatt av Kåre A. Lie. Originalens tittel: Archaeology and
Language. The Puzzle of Indo-European Origins. 1978. Zimmer, C. 2006: Where Did We Come From?
An Apple Press/Medison Press Book.
[15]
I denne teksten gjøres det ikke noe forsøk på å redegjøre grundig for
arvesyndslæren og om dens forskjellige aspekter. Det er andre poenger som
framheves. Det finnes en forholdsvis representativ framstilling av hva
arvesynden er blitt forstått som og forstås som i kirken i dag, i Lønning,
P. 1972: Hva er kristendom? Forlaget Land og Kirke, Oslo. Særlig s.
91ff:
Den bibelske skapelsesberetning
forteller at Gud hadde satt muligheten åpen for at mennesket kunne bryte med
ham. Den forbudte frukt var plantet innenfor dets rekkevidde. Dette skulle
altså si: Gud gjorde ikke menneskene til marionetter eller til viljeløse
speilbilder av sin herres vilje. Selvfø1gelig kunne han ha skapt roboter.
Han skapte imidlertid mennesker. Han skapte dem i sitt bilde. Han skapte dem
til kjærlighet, og kjærlighet er umulig uten frihet, uten ansvar, uten valg,
uten et jeg som selv innestår for sine hanldlinger. Gud stilte selv
muligheten: frivillig lydighet eller brudd. … Gud har skapt mennesket til
det gode, men han tvinger ikke. Treffende forekommer i denne forbindelse den
gamle dogmatiske distinksjon mellom en barnlig uskyld (som mennesket var
skapt med) og en voksen uskyld (som det ved a følge Guds rettledning skulle
na frem til): fra først av hadde mennesket mulighet for ikke å synde, ved
målet skulle det ikke lenger ha mulighet for a synde («posse non peccare» og
«non posse peccare»). I stedet for a modnes i Guds vilje gav
mennesket seg imidlertid inn under opprørsviljen. Tilsynelatende valgte det
seg selv og sitt eget herredømme, men i realiteten bøyde det seg inn under
og lot seg trellbinde av det store bedrag. Det ble slave under den makt som
først hadde satt seg opp mot Skaperen, og som deretter setter alle krefter
inn på å rive flest mulig med seg i fallet. Spørsmålet blir da videre
hvilken innflytelse det første syndefall skal tenkes å ha på var situasjon i
dag. Kirken hevder at mennesket blir født som synder, det gis ikke noe
tidsrom i livet hvor mennesket befinner seg i et religiøst tomrom eller hvor
det eksisterer i noen naturlig samklang med Guds herrevilje. Det er fra
første stund engasjert mot Gud. Dette syn avspeiler seg i en rekke
nytestamentlige utsagn (f. eks. Mat. 7, 11; Joh. 3, 5 ff.; Rom. 3, 12, 23;
5, 12; 1. Kor. 2, 14). Denne lære om «arvesynden» er vel kanskje det i
kirkens forkynnelse som til alle tider har virket mest opprørende på
mennesket. Dette henger selvsagt ikke utelukkende sammen med de
misforstaelser den hyppig har vært utsatt for. Arvesynds-læren er til dels
blitt oppfattet som en lære om forplantningens syndighet, dels som en tro pa
at mennesket meget urettferdig hjemsøkes av Gud for en (bagatellmessig)
forgåelse som en fjern ur-fader skal ha gjort seg skyld i. … Det er
karakteristisk for den bibelske fremstilling at synden ikke bare blir sett
pa som en rekke isolerte handlinger, men i like høy grad som en
personlighetens totalholdning. Handlingen springer frem av tanken, tanken
av menneskets innerste viljeretning. Derfor er i grunnen det å gjøre en synd
ensbetydende med å være bundet av synden: å være syndens trell (]oh. 8,34).
Synd er på en gang noe mennesket er og som det ikke kan rive seg løs
fra, og det er noe mennesket gjør og som det følgelig star
ansvarlig for, og disse to sidene lar seg ikke rive løs fra hverandre. Hverken
det tragiske syn: at skylden er noe som hviler over slekten og som den enkelte
hverken kan gjøre til eller fra for, eller det pelagianske (se note 23): at
synden er en rekke handlinger som menneskets personlighet star nøytral i forhold
tjl, og som individet da har full frihet til enten å utfere eller a la være -
dekker altsa den kristne forståelse av synden. … «Arvesynden» er da altså en
kjensgjerning mennesket ikke finner ut av ved å spekulere over verdens
tilblivelse og Adams fall, men ved a høre Ordets dom over det selv og dets egen
tilværelse. Syndserkjennelsen er en forvissning som skapes i meg ved at jeg,
når jeg forsøker å ta Guds herrekrav på alvor, merker hvor dypt motstanden mot
det er rotfestet i meg selv. Å komme til kristen syndserkjennelse er da ikke
ensbetydende med at jeg unnskylder meg ved å skyte ansvaret over på en eller
annen gjern stamfader, men at jeg innrømmer mitt eget ansvar og min egen skyld
ved å være det jeg er: maktesløs maktvilje i opprør mot Gud og i innbitt
konkurranse med mennesker. Utgangspunktet for det kristne gudsforhold er denne
forvissning om helt og fullt å stå under Guds dom. Bare hvor denne forvissning
har slått rot, aner mennesket hva det vil si a være helt og fullt omfattet av
Guds kjærlighet. ... Arvesynd-læren er et radikalt slag mot den umoralske
moralske bedremanns-bevissthet. Den viser at alle forskjeller er relative og at
vi dypest sett alle står likt. Den understreker menneskeslektens enhet og lærer
meg å kjenne mine egne svik igjen i de andres, så jeg berøves lyst og anledning
til å dømme. Jeg kan bare dømme et med-menneskes synd når jeg selv stiller meg
ved hans side under den samme dom. Nettopp i denne erkjennelse skulle der ligge
en avgjørende spire til verdens-fred og verdens-solidaritet.
[16]
Arvesyndslæren fikk sin utforming gjennom Augustin (354 – 430). Han skrev i
412 De peccatorum meritis et remissione libri III og De spiritu et
litera, i 414 De perfectione iustitiae hominis, og i 415 De
nature et gratia contra Pelagium. Disse skriftene var i stor utstrekning
oppgjør med det synet Pelagius (354 – 418?) hevdet, i skrifter som i
hovedsak er gått tapt, der han la vekt på menneskets frie vilje og benektet
arvesyndslæren. Det jeg hevder i denne teksten, baserer seg på et syn på
arvesynden som ligger nærmere Pelagius. Søren Kierkegaard (1813-55) betoner
det enkelte menneskes synd slik: ”Ved den
første Synd kom Synden ind i Verden. Aldeles paa samme Maade gjælder det om
ethvert senere Menneskes første Synd, at ved den kommer Synden ind i Verden.
At den før Adams første Synd ikke var der, er en i Forhold til Synden selv
aldeles tilfældig og uvedkommende Reflexion, der aldeles ikke har Betydning
eller Ret til at gjøre Adams Synd større eller ethvert andet Menneskes
første Synd mindre.” Begrebet Angest (1844). Gyldendal Norsk Forlag,
Oslo 1969, s. 53.
[17]
Av de overveldende mange eksempler som kan gis på dette, vil jeg bare peke på de
to forutgående notene.
[18]
Det er vanskelig å finne noenlunde sikre tegn til når de første klærne ble tatt
i bruk, men det ser ut til å ha vært en eller annen gang i løpet av de siste
100 000 årene.
[20]
Barn og slaver gikk vanligvis uten klær i det gamle Egypt. I europeisk
middelalder var nakenhet til dels uttrykk for ren nød, og kunne oppfattes som
uttrykk for fromhet.
[21]
Dawkins, R. 2004: The Ancestor’s Tale. A Pilgrimage to the Dawn of Life.
Phoenix, London.
[22]
Jordbruket oppsto i Midt-østen ca. 8500 f. Kr. (Wikipedia), kom til Europa
ca. 6000 f. Kr., og til Norge omtrent 3000 f. Kr. (Colin Refrew 1992: Den
indoeuropeiske gåte. Arkeologi og språk, Pax Forlag A/S, Oslo. Oversatt av
Kåre A. Lie. Originalens tittel: Archaeology and Language. The Puzzle of
Indo-European Origins. 1978.)
[23]
Barker, G. 1985: Prehistoric farming in Europe. Cambridge University
Press.
[24]
Colin Refrew 1992: Den indoeuropeiske gåte. Arkeologi og språk, Pax Forlag
A/S, Oslo. Oversatt av Kåre A. Lie. Originalens tittel: Archaeology and
Language. The Puzzle of Indo-European Origins. 1978. Barker, G. 1985: Prehistoric farming in Europe.
Cambridge University Press.
[25]
Colin Refrew 1992: Den indoeuropeiske gåte. Arkeologi og språk, Pax Forlag
A/S, Oslo. Oversatt av Kåre A. Lie. Originalens tittel: Archaeology and
Language. The Puzzle of Indo-European Origins. 1978.
[26]
1. Mosebok 3.19.